Akkurat nå er jeg 24 år gammel og bor litt i Oslo og litt i København. Malvik, rett utenfor Trondheim er mitt opprinnelsessted, og Trondheim har vært hjemmet mitt i over fire år. Jeg er nå i mitt femte år som musikkteknologistudent og skriver en masteroppgave som skal være ferdig til neste år, våren 2024. Den kommer jeg til å skrive mye mer om her framover. Selv om jeg har noen færre akkurat nå, prøver jeg fortsatt å sjonglere en håndfull baller i lufta. Denne nettsiden kommer nok til å bli mitt depot for mye rart, men kanskje spesielt tekster og tanker om musikk. I dette innlegget skriver jeg litt om hva jeg har vært med på til nå.

En liten oppsamling til å begynne med, kanskje?

Høsten 2018 var jeg så heldig å få bli med i FEBER. Det er studentradioen i Trondheim sitt program for everything hiphop. Programmet kan du høre hver fredag på Radio Revolt. På DAB eller FM eller nettradio eller jeg vet da faen. I skrivende stund er programmet omtrent 22 år gammelt og går fortsatt sterkt.

I min tid på lufta fikk vi feira både 18- og 20-årsdagen til programmet.

Hella highlights

Jeg var med i FEBER i 4 og et halvt år og fikk møte mange kule folk i radiostudio, backstage og til og med på videochat (Det siste der sugde jo, men pratene vi hadde var fine likevel).

På denne tiden rakk jeg å intervjue mange av mine idoler, og også folk jeg enda ikke visste at jeg så opp til.

Høydepunktet var nok den dagen Karpe kom inn i vårt slitne radiostudio rett før de skulle spille i Storsalen på Studentersamfundet. Dette var tidlig i klubbturneen deres våren 2019. Min nye hvite SPSP-hoodie hadde nettopp kommet i posten og billetter til konserten var selvfølgelig sikra mange måneder i forveien. Jeg skulle lede mitt første intervju på egen hånd fordi de voksne i programmet visste at jeg var usannsynlig gæssed. Likevel fikk jeg kalde nok føtter til at Sigurd måtte hente inn det som kunne blitt en dritkjedelig prat mellom to rettmessig medietrøtte legender og en longtime-fan som ikke helt klarte å ta innover seg hvem han plutselig delte radiomikrofoner med.

Still, jeg fikk props for min nye tatovering (noe Even Suseg hadde tegna for plateomslagene til Heisann Montebello), takka for sist under innspillinga til Adjø Montebello på Oslo Handelsgym i 2018 (mener bestemt at jeg har noen gode millisekund som grisesoldat-statist), og takka de for alt de noensinne har gjort.

Skal vi først snakke om full sirkel, er dette nokså rundt.

Flere highs

Jeg glemmer heller aldri da Kamelen kom på besøk utenfor sendetid. Vi hadde god tid og ga han beskjed om at vi kunne klippe i intervjuet etter vi var ferdige. Vår nysgjerrighet og hans velvillighet til å fortelle om absolutt alt gjorde at vi måtte klippe bort sånn en fjerdedel av det vi prata om. Jeg sverget til han da at jeg for alltid vil si ingenting. Det kommer jeg til å holde på.

Da gutta i UNDERGRUNN fortsatt levde opp til navnet sitt, og Trøndelags ekstraordinære Bulmboys stadig var fire medlemmer, var de alle gjester hos oss. Det var vel kanskje første gangen jeg følte meg gammel på ordentlig. En freestyle over en Blueface type-beat vi filma fra den dagen ble bøffa og lasta opp på noen andre sin Youtube til noe rundt 13 tusen visninger. Martin Blom viste meg senere at den også gikk sine runder på TikTok. FEBER var alltid for the kids, sa vi.

Siden den gang har kidsa blitt eldre og scenene de spiller på mye større.

I en kort periode i 2020 fikk jeg skrive mine første betalte anmeldelser for Natt&Dag av nettopp skivene til UNDERGRUNN og VNMS (Bulmboys + Gerald Ofori / kojo).

Det hendte at jeg også tok med meg en opptaker på jobb, og fanga flere av mine favorittstemmer backstage på Lokal Bar – Scene – Klubb. Lokal for kort. Musti og Kjartan Gaulfossen er noen av navnene jeg la til på lista mi fra denne tida. Disse intervjuene ser jeg tilbake på med store mengder kjærlighet. Jeg nøyt godt av direkte kontakt med de faktiske folka som stod på scenene, og snek meg rundt motvillige management og sløve agenter. Takk til alle artister som sjekker DM’s fra middels små radioprogram!

Det var kanskje ikke så mye internasjonalt som ramla inn dørene hos FEBER, men på Pstereo-festivalen i 2022 av alle ting, fikk vi likevel en kort men hyggelig prat med australieren Tkay Maidza. Jeg satser på at det innebærer skryterett når hun uunngåelig fyller svære internasjonale scener i framtiden.

Andre utrop enn de som allerede er nevnt går også til: Linni, Fremmed Rase, Grim Pil, Cherie Mwangi, MC Magnus, Køber, Mikke Flus, Isah, Tyr (FKA Wonder the Boy), Kjartan Lauritzen, Anakin Justin, Dårlig Vane, og selvfølgelig Simen Steinklev.

Enda et større utrop går selvfølgelig også ut til alle de jeg fikk dele mikrofoner med gjennom årene. Takk!

Vi fikk bragt mengder med bare bra musikk til Trondheimsstudentene. Noe av det beste med hele programmet var at nesten ingen hørte på oss. Vi gjorde nøyaktig hva vi ville. Vi nørda to timer i uka, og prata om det vi ville prata om. Det er kanskje det jeg savner mest. Verdien i å bry seg så mye om det de fleste andre ikke egentlig bryr seg om setter jeg høyt. Jeg tror det er derfor jeg starter denne bloggen her. For å kunne vise til alle gangene jeg var først ut med det neste store, og da nesten ingen andre brydde seg enda.

Jeg gjør nemlig krav på, sammen med Martin Ørbeck, å ha hatt norgespremiere på Lil Nas X sin fantastiske «Old Town Road». I tillegg har nok FEBER hatt utallige andre premierer på alle de artistene som i dag fyller rap-kvota på norske festivaler i vårt ganske land.

Skryteretten består. Det er likevel enda mer stas at programmet også består. Stadig er det flotte folk bak mikrofonene og spakene som fortsetter med nøyaktig den samme driven og smale interessen som alltid.

Statskanalen da, gitt

Bare noen dager etter jeg leverte bacheloroppgaven min i musikkteknologi våren 2021 fikk jeg en veldig hyggelig telefon. «Du har dessverre ikke fått jobben i Urørt». Noen dager tidligere hadde jeg søkt på en midlertidig stilling i NRK P3 sitt prosjekt for små artister og band ved navn Urørt. «Men vi har en mindre stilling til deg som vi gjerne vil fylle.» Let’s go.

Dagen etter de fleste på kontoret hadde tatt ferie, og de fleste andre fortsatt var på hjemmekontor, fikk jeg komme inn i de gule lokalene. Her skulle jeg få sitte to dager i uka, og vurdere hvem som var the next big thing. På en måte hadde jeg gjort dette i noen år allerede i studentmediene sin musikkredaksjon. Men dette var noe helt annet. Alle visste liksom hva Urørt var. Selv om få visste hvordan det funka.

Jeg fikk også lære hva Urørt var. Og hva P3 var. Og NRK. Og jeg fikk lære hvorfor det aldri var bare så enkelt å bli noe som helst i den norske musikkbransjen. Det var ytterst nødvendig at noen andre enn artistene selv kicka på det de lagde. For det var nettopp det vi fikk betalt for. Vi skulle si hva vi kicka på, og hvorfor. Så var det rangeringer, lister, lyttinger, og vurderinger. Vurderinger ble til kåringer, og kåringer ble til finalister. Da Årets Urørt skulle kåres måtte vi få plass til vårt innhold på @nrkp3 sin instagramkonto, kanskje bransjens mest verdifulle konto. Det var ikke bare enkelt å få kommunisert hvorfor nettopp du som scroller forbi burde bry deg om den her unge og kule artisten som få før hadde hørt om. Vi prøvde vårt beste, men jeg tror vi ble utkonkurrert den samme dagen av et eller annet meningsinnlegg om at kroppspress faktisk er bra.

Likevel var jeg omringet av kjempeflinke folk som bare ville vise verden god musikk. Vi jobbet oss for det meste gjennom all musikken som ble lastet opp av hvermannsen, men jeg fikk også være med på noen litt større greier. Lille meg hadde aldri trodd at jeg en dag skulle få sitte i juryen til P3 Gull. Uten å røpe hvem eller hva vi snakket om, vil jeg holde lenge på skryteretten som viste seg å bli oversatt herfra til framtidige spellemenn, festivalprogram og andre priser. Det hele minner om en slags veloverveid tipping. Good game!

AKA Demiker’n

På slutten av videregående fant jeg et studieprogram på NTNU jeg bare måtte komme inn på. Musikkteknologi virka helt perfekt for en som pusla litt i Logic og bygde store deler av personligheten sin på forkjærligheten for musikken. Riktignok hadde jeg ingen musikk eller praksis annen enn intens lytting å søke med. Jeg trengte noe mer. Så jeg søkte meg inn på Lyd & Musikk-linja på Romerike Folkehøgskole, uten å egentlig vite at det var en teaterskole. Jeg kunne ingenting om teater, men ville gjerne være lydtekniker og skrive litt låter ved siden av fremvisningene. Et år i godt lag der var det jeg trengte for å komme inn på studiet.

Fem år senere, og interessen er dypere her enn i nesten noe annet. I løpet av disse årene har jeg funnet mitt felt, og plukket opp en del andre kule greier langs veien. Selv om jeg har fullstendig glemt formelen, kunne jeg på et tidspunkt regne ut klangtiden i et kvadratisk rom, og det er jo noe. Her ligger det latent noen gode raplinjer om bølgeteori og noe som er wavy. Jeg skal pønske litt på det.

Om et år skal jeg forhåpentligvis ha ferdig en masteroppgave om sampling i hiphop. Jeg skal prøve å finne ut hvordan, hva, og hvorfor – sampling? Underveis kommer jeg til å legge ut både intervjuer og tanker om prosjektet her for egen dokumentering og for de som vil se.
Vi får se hva jeg finner ut.

Okei, snakkes da!