En dritlang sommer

Som gikk kjempefort!

Først som deltaker

Før jeg egentlig hadde flytta ordentlig fra København dro jeg som seg hør og bør en tur til Lom. Her kunne jeg ta litt del i min kjære Ingrid sin lidenskap på en langhelg fylt med folkemusikk. Her fikk jeg sett og drukket med mange utrolig flinke folk mens jeg storkoste meg i rollen som Snaustrinda Spelemannslag sin nummer én groupie. Jeg var også så heldig å bli forsøkt opplært i et par forskjellige danser. Hvor jeg etter et par for mange øl og piruetter forpliktet meg til alle som danset i Oslo at jeg kom til å bli med på alle danseøvinger der når jeg kom meg dit. I skrivende stund har jeg enda ikke vært med, men jeg lover at jeg skal. Ganske snart.

Rett etter langhelga i en av våre mest nasjonalromantiske dalfører dro jeg en siste kjapp tur innom kongens by for å levere nøkler og sykkel. Tilbake igjen i Oslo starta jeg så vidt med en av sommerens mange jobber tilknyttet en eller annen scene. Det ble noen lange og sene timer på Voldsløkka med opp- og nedriggen til O store Bruce, selveste Springsteen. Jeg så ikke hele konserten, men mine venner som var der og kjøpte matchende merch kunne bekrefte at han spilte bra. Alltids godt å høre.

Så som arbeidstaker

Første store festival for sommeren var Slottsfjell i Tønsberg. Her var jeg og noen andre venner ansatt som «sommercrew», eller en slags frivillig pluss med arbeidskontrakt. For 190 kroner i timen skulle jeg i fire dager før, under og etter festivalen drive med artisttransport og stå i artistrestauranten. Det vil si – kjøre store biler til og fra utleiefirmaet, og rydde papptallerkener i en impromptu kantine. For å være en så stor og merkelig organisert festival var det lite jeg følte jeg bidro med. Alle som hadde et visst ansvar stressa stadig med hvor mye det var å gjøre, mens alle vi som skulle gjøre ting fikk lite å gjøre. Så vi ventet for det meste på instrukser fra folk som også ventet på instrukser.

Når det er sagt hadde vi som var på jobb ganske fine dager. Dagene ble også enda finere av at vi de fleste dagene våknet i ei varm seng på hytta til kjære Vegard. Takk!

Plakaten var liksom ikke trekkplasteret her, men jeg fikk sett mye gøy uansett.
Jeg fikk sett JID atter en gang leke seg med og likevel kose seg foran et ræva publikum.
Jeg fikk sett Metro Boomin trykke play på sine største hits ikledd et stort Nårget-flagg.
Jeg fikk sett Tyr foran et så stort publikum jeg aldri har sett han foran før.
Og jeg fikk sett Lil Nas X sammen med flere tusen andre som garantert ikke har hørt om Nasarati en gang.

Jeg fikk også bekrefta av en venn av meg at uansett line-up, så kan Silent Disco være det beste en festival har å tilby. Arrangører, take note.

Det var alt i alt en ganske ålreit festival helt fram til den siste dagen på jobb. Etter vi leverte tilbake alle bilene vi nesten ikke kjørte fikk vi høre noen rykter som førte til nye beskjeder. Vi fikk høre at det hadde gått regelrett til helvette for renovasjonsavdelinga til festivalen. Av hundre planlagte oppmøtte, kom det kun fire. I et desperat forsøk på å gjøre området klart til ny konsert med KISS to dager etter festivalen, var det alle mann på dekk.

Etter denne formative dagen har jeg oppdaget et nytt, dypt hat for dårlige forsøk på gjenbruksplastglass.

Når man plukker engangsplast fra bakken kan man som regel plukke hele kopper, selv om de er tråkket ihjel. Disse litt hardere gjenbruksglassene derimot, går i et par hundre tusen knas om noen trør på dem. Og folk hadde absolutt trødd på dem.

Evighetsprosjektet som var uforutsett søppelplukking var uansett over etter endt arbeidsdag, og med det samme var også The Tønsberg Experience over. Bare to dager etter Slottsfjell pakket jeg baggen på ny og dro nordover.

Så dro jeg endelig HEIM igjen

Med nesten samme tropp som i 2022 og noen nye tilskudd var den fantastiske gjengen bak HEIM klare for dyst igjen. Oppriggen gikk som en drøm og var tilnærmet skadefri med unntak av et par skrubbsår og knekte negler.

På årets plakat hadde vi æren av å få presentere Sara Parkman, Ravi, The Impossible Green, Stuzzi, Katarina Barruk, Daufødt, Kristine Blir Rapper, Ora the Molecule, Fy Fabian, dragongirl, Skodde, og Anémi.

Jeg er stolt av å si at vi så absolutt fikk det til igjen! Hele denne festivalen er både mitt og selvfølgelig mange andre sitt hjertebarn. Det hadde aldri gått om ikke for hver eneste hjelpende hånd som var med og tok i et eller flere hundre tak. Jeg kunne nevnt og takket veldig mange fine folk, men lista hadde blitt for lang. Så jeg nevner ingen og glemmer ingen heller.

Nedriggen gikk fort og frivilligfesten var (litt for) fin. Én etter én dro det som hadde vært en stor gjeng på rundt tjue mennesker hjem til hvert sitt. Vi slapp så vidt unna regnet helt til aller siste dag med nedrigg da vi bare var fire stykker igjen. Det er noe veldig rart med så store bobler som sprekker så fort, og som man vet at det er et helt år til neste gang man blåser opp igjen. Så man sier ha det bra og på gjensyn, og håper at man faktisk får sett hverandre litt oftere enn en gang i året.

Så dro jeg faktisk heim

Fra en nedrigg til en annen. Men man kaller kanskje ikke flytting og pakking av alt man eier for nedrigg? Vet ikke.

Mine foreldre solgte i sommer huset jeg vokste opp i og flyttet til en leilighet nærmere byen. Det blir nok fint for dem. Jeg har allerede rukket å ta feil avkjørsel fra E6en flere ganger.

Så som frivillig

Eller «Hvordan sparer jeg de litt for mange tusenlappene Øya-passet koster?»

Klart man må være litt frivillig også.

Med to gode tjommier tok vi IT-avdelingen med storm (Hahahans). Man tåler ganske mye regn og kjedelige arbeidsoppgaver i godt selskap. Festivalpasset kostet til sammen fire lange dager og mange tusen skritt i nye støvler. Ikke verst, det.

Dette er første året jeg har vært med på alle fire festivaldagene. Det kommer jeg sikkert ikke til å gjøre igjen. Ingenting vondt å si om festivalen, men jeg forstår ikke hvordan folk holder ut. Plakaten er også mange meter lang, men jeg fikk heldigvis sett noen av de navnene jeg aller helst ville se. Så jeg sender en takk til Liv.e, Boldy James & The Alchemist, ARY, DOMi & JD Beck, Obongjayar, Lars Vaular, Masego, og Pusha T.

Så som arbeidskar igjen

Etter siste nettverkskabel i Tøyenparken var kveilet sammen, satt jeg meg på toget flyet til Trondheim og gikk rett til sengs for første gang i mine foreldres nye leilighet. Dagen etter starta vi nemlig klokka drit, også kalt klokka seks. «Vi» var en gjeng jeg aldri hadde møtt før nå. Vi var rigge-teamet til Pstereo 2023. Og for en gjeng vi var! Med omtrent like mange gamle veteraner som nye håpefulle ble vi en fin gjeng jeg er veldig glad jeg fikk bli en del av.

Vi løfta, flytta, bærte, kasta, festa og mange andre verb i preteritum. Med unntak av et par dager med influensa, var hele uka pluss et par dager etter festivalen tungt og godt arbeid med opp- og nedriggen. Jeg tror det er gjennom sånne tolvtimersdager man finner ut hvor man seig man er.

På Pstereo var programmet helt ålreit. Det er en kjent sak at plakaten ikke pleaser alle, men jeg ble mer enn nok fornøyd. Den første festivalpilsen smaker så vilt mye bedre etter man har vært med å sette opp hele festivalen i forkant. Etter siste konsert på lørdagskvelden feiret hele teamet en stund før vi dro hjem og forberedte oss på nedriggen. Sånn går det som regel. Opp, og ned igjen.

Så som artistvert også

Bare to uker etter Pstereo, dro jeg tilbake til mitt kjære Trondheim enda en gang. Denne gangen la jeg igjen arbeidshanskene hjemme, og var forberedt på litt fysisk lettere dager. På Festningen 2023 gjorde jeg samme jobb som jeg gjorde der i fjor – artistvert på Pluss-avdelingen. Flere festivaler har sånne pluss-, VIP-, eller folk med penger-områder. Det er et ganske dust fenomen, men de er i hvert fall enkel å ha med å gjøre så lenge de får lov til å føle seg spesielle. Så i tillegg til festivalprogrammet, har Pluss-avdelinga sitt eget lille program.

Dette programmet bestod av Dag Ingebrigtsen Trio, Roc Boyz, Tre Små Kinesere, og Admiral P.

På parkeringsplassen til selve festningsmuren ble det rigget opp en egen scene, tre barer, en food-truck, og en dass-trailer. Som backstage for mine artister fikk jeg bruke rommene i selve festningsmuren, som alltid er litt stas. Det er litt morsomt å gå rundt som én av tre personer med port-tilgang til 350 år gamle murer.

Med litt kødd og litt mindre krøll (som ingen i det flotte publikumet merka) fikk vi jaggu til denne festen også. Teamet bak Festningen er mye de samme folka som Pstereo, så vi hadde et slags forlenget fellesskap fra de to ukene før. Festen etter den siste konserten var derfor enda gøyere og varte enda lengre.

Så som en slags frivillig igjen

Etter en lettere bakfull flytur tilbake til Oslo og to netter på en mer vant pute, var det på tide med en ny festival.

Denne gangen tok jeg og Ingrid turen vestover mot hennes hjemlige trakter til Teaterfestivalen i Fjaler. Her skulle Ingrid være produsentassistent, og jeg skulle være produsentassistent-assistent.

Det ble noen lengre dager her også. Det er godt å føle at man bidrar til noe større, men det er litt verre med følelsen av at bidragene ikke blir sett eller regnet med. Blant annet brukte vi hele fredagen for å gjøre et ellers tomt tun klart til innrykk av rundt tre hundre øltørste mennesker bordsatt på våre dagsferske, ny-snekrede tilstelninger. Vi temmet også en motvillig luftkompressor sent lørdag kveld, og ga fullstendig bar-opplæring til en stakkars 19-åring som kanskje litt uventet måtte styre sjappa.

Vi fikk det uansett til. Ikke mot alle odds, men mot noen.

Selve festivalen ble veldig fin. Eller, det fikk vi i hvert fall høre. Vi fikk dessverre ikke tid til å se noen av stykkene, men folket var fornøyd. Både lokale og tilreisende, og det er jo liksom målet.

Så til slutt som deltaker igjen

Helga etter folket i Fjaler fikk sin fest var det min tur. By:larm 2023 i Oslo sto for tur. I løpet av tre dager skulle jeg få se det ferskeste og hotteste musikk-Nårget mitt har å by på. Etter et noe variert konferanseprogram på dagtid, prøvde jeg å legge opp en brukbar løype per dag, som jeg nesten holdt meg til. Jeg fikk uansett med meg mange fine konserter, og noen spesielt fine opptredener fra Trondheim som jeg til og med så to ganger.

Som alltid på slike festivaler var det noen overraskelser og noen skuffelser, men ingen store nye overbevisninger. Det kan kanskje ha noe med at jeg innen denne festivalen var gått litt lei av lange programplakater og korte set-tider. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å gå på helt vanlige og litt lengre konserter igjen. Men det er likevel mer gøy å henge med gode venner på lounge enn å stå på konserter med tjue karer i dress som har henda i kors og verdens stiveste nakker.

Lørdag kveld klokka tolv var det tid for festivalavslutning i form av den såre urframføringa av Vågard sin fantastiske posthume skive Notoriske B.O.G.
Hvil i fred til en ekte en.

Jeg er glad jeg fikk ta del i det så tragiske, men likevel så vakre kapittelet i norsk rapmusikk. Etter det måtte jeg bare dra hjem.

Så var sommeren ferdig

Midt i september i et småkaldt, høstfarga og regnfylt Oslo setter jeg strek for årets festivalsommer. Nå er jeg lei.

Det er godt å være litt hjemme på ordentlig også.

Men jeg gleder meg allerede til å dra på konsert igjen neste helg, for jeg blir egentlig aldri lei på ekte.

Til neste gang!